Oppslagene har kommet i flere medier, både i egne regionale og i nasjonale medier. Aftenposten har gått hardest ut og peker på at Sørlandet har et omdømmeproblem – hva de nå enn legger i det. 

Omdømme er nemlig et begrep som i stigende grad dukker opp i forskningsrapporter, barometre og medieoppslag. 

Hos Aftenposten ligger problemet i skjæringspunktet mellom «myten om Sørlandet» (fiksjonen) og statistikken (fakta). Og den bløde forestillingen om Sørlandet – med sol, sommer og «tean i tanga» – passer dårlig med statistikkenes harde tall.

Det er stor forskjell på å være berømt og å være beryktet. Og det er stor forskjell på at en landsdel er bra og at den virker bra. Og omdømme, det er gjerne synonymt med glansbilde. 

Folk flest foretrekker idyll. Det er greiest sånn.

ÅPEN OG TRANSPARENT KOMMUNIKASJON
Politikere er ingen unntak. Deres suksesser måles i antall stemmer, budsjettoverskudd og befolkningsvekst. I politikken gjelder det derfor å sette «spotlighten» på de rette sakene. For når rampelyset faller skrått inn fra siden, er det mye som havner i skyggen, ofte ute av syne for det blotte øye. Eller sagt på en annen måte: Der det er mye sol er det også mye skygge. 

Å se vekk fra skyggesidene, og bygge omdømmet kun rundt solsiden, er en metode som mange informasjonsrådgivere og politikere finner enklest.

Men noen god løsning, er det ikke. Ofte er det dette som skiller annonsen fra PR. For PR er ikke arbeidet med synlighet for enhver pris. PR handler om informasjon og samfunnskontakt, og til grunn for dette ligger et ønske om en åpen og transparent kommunikasjon, et ønske om deling og dialog. 

Å dekke til informasjon er en skummel tendens. Når ansvarlige arendalspolitikere i fullt alvor mener at man ikke skal snakke om dårlige resultat på levekårsundersøkelser og heller trekke frem at ting er bra, er politikerne på ville veier.

Nylig ble Kristen Bjormyr fra Senterpartiet sitert i Agderposten, angående forholdene på Saltrød i Arendal: 

«Vi må tone ned levekårsundersøkelsen. Saltrød er et kjempeflott sted å bo. Jeg har selv fem barn som har trivdes bra på skolen, og som klarer seg fint videre i livet. (…) Vi må ikke snakke negativt om Saltrød.» 

Bjormyr fikk støtte fra Linda Skjulestad fra Høyre:

«Jeg er enig i at vi ikke må snakke mer om levekårsundersøkelsen. Vi har det bra her, og det skjer mye flott.» 

I stedet for å ta realitetene innover seg, velger de to folkevalgte å dekke til. For hvis det hele er ute av syne, er det ute av sinn. Eller hva? 

Metoden minner farlig om tidligere tiders propagandamaskinerier:

«BEDRE OMDØMMET»
Gjentar man en usannhet mange nok ganger, blir den til slutt en sannhet. 

Ledende politikere må snart ta innover seg at Agder scorer dårlig på en rekke parametre om levekår. Vi topper på bruk av vanedannende medikamenter som sovepiller, beroligende medisiner i tillegg til ADHD-medisin, astma og KOLS-medisiner.

Det er også kjent at fylkene har høy andel av unge uføre, lavere inntekt og lavere utdanning enn de fleste andre. I Aust-Agder kommer spesielt Saltrød dårlig ut. 

Politikerne unnlater å ta ansvar for situasjonen. I stedet snur de seg altså bort, og de ønsker heller å fokusere frem positive ting for å «bedre omdømmet». 

«Det er veldig bra å ha fokus på det positive. Men politikerne må også gripe fatt i levekårsproblemene, de går ikke vekk av seg selv», påpekte forsker Torunn S. Olsen i Fædrelandsvennen, da levekårsundersøkelsen ble lagt fram i april i år. 

Olsen viste til Agderrådets regionale plan og påpekte at det ikke foreligger noen konkrete tiltak, foruten frukt på skolen. I så måte hjelper det lite at fylkesordfører Laila Øygarden gikk ut i samme avisartikkel og mente det nå var på tide å «ta et tak».

Politikerne som har ansvaret for situasjonen og for å komme videre i positiv retning, ser ut til å tro at det viktigste er å snu omdømmet. Dette skjer altså best ved å unnlate og snakke om det negative og heller dra fram det positive? Men problemene forsvinner ikke om vi lukker øynene for dem. Tvert imot: de vokser og blir uhåndterbare.

Politikerne må se sitt ansvar, og de må ta grep for å bedre levekårene. De må bedre skoleresultatene og utdanne kommende generasjoner og satse på kultur og kompetanse som kan løfte landsdelen inn i fremtiden. 

Politikerne må nødvendigvis forstå at forskere fremlegger fakta, ikke fiksjon. Alt annet er et selvbedrag, som bare bekrefter myten om trege sørlendinger. 

Å feie det hele under teppet, lukke øynene, snu seg bort, dekke til ? jo da, vi liker å glatte på fasaden.

For var det ikke engang slik at sørlendingene brukte den dyreste malingen på fremsiden av huset? I så fall bekrefter Sørlandet sitt negative skyggebilde, nok en gang.


Foto: tregde / Flickr.com

Gjennom de siste ukene har vi i Presis PR sett nærmere på hvilke sosiale medier våre regionale stortingskandidater har benyttet seg av i valgkampen. Vi har vurdert hvordan de opptrer på nett, antall blogginnlegg, kommentarer, filmsnutter, tweets, meldinger m.m

Jevnt over kan vi konkludere med at de lokale stortingskandidatene har mye å gå på. Svært få har en strategisk tilnærming til å benytte Internett som valgkamparena, og mange snakker til, og ikke med, velgerne. Andre har imidlertid prioritert bort Internett i valgkampen, og satser i de tradisjonelle kanalene (brosjyrer m.m.). Likevel, det finnes noen unntak. Vår topp 3-liste har klart å kombinere tradisjonell valgkampinnsats med en digital forståelse.

Her er vinnerne:

1. plass: Kjell Ingolf Ropstad (Krf)
Unge Ropstad er en klar vinner. Gjennom egen blogg, flittig bruk av Twitter og Facebook er Krf-politikeren i en klasse for seg i Aust-Agder. Gjennom dialog og hyppige oppdateringer har han fått god kontakt med velgerne. Flere lokale politikere burde hentet inspirasjon fra Ropstad.

2. plass: Øystein Haga (V)
God andreplass til Haga. Egen Facebook-side med blant annet bilder og filmer. Publiserer kronikker og debattinnlegg, og lar velgerne gi direkte tilbakemeldinger. Minus for lite direkte dialog. Har også tatt i bruk Twitter, og etter en litt famlende start er han blitt mer og mer aktiv både med meninger og dialog med nysgjerrige velgere.

3. plass: Torbjørn Urfjell (Sv)
Urfjell er tilstede på mange arenaer, og er svært aktiv gjennom bloggen sin. Har både Facebook-profil (privat side) og en gruppe for velgerne, og er dessuten på Twitter. Urfjell skriver mye, men får lite tilbakemeldinger fra velgerne. Mangel på dialog (og forsøk på sådan) gjør at han ikke når helt opp i år. Men potensiale er der!

De aller fleste har kun valgt å være tilstede på én arena; enten blogg eller Facebook. Både Freddy de Ruiter (A), Svein Harberg (H) og Ingebjørg Godskesen (Frp) er relativt aktive på Agderpostens blogg, men har fått få kommentarer på innleggene sine.

Kristen Bjormyr (Sp) har kun valgt Facebook som kanal, men med kun sporadiske oppdateringer siden februar nytter det ikke i en valgkamp.  Henning Thygesen har blogg hos lokalavisa, men den er uten innhold. Vi finner han heller ikke på Facebook eller Twitter.

Les også:

• Tid for forandring
• Internettvalget
• Den digitale valgkampen
• Hvem blir “Aust Agders Obama”?

Valgkamper handler ofte om tilstedeværelse i flest mulig kanaler, det være seg i form av ballonger, tv-reklame, dekorerte biler, stands eller på nett. Nå skal velgernes gunst kapres gjennom egne blogger, Twitter, Facebook-grupper og YouTube-kanaler.

Men med hvilken effekt? Politikerne i Trondheim fikk seg en ubehagelig overraskelse da de i 2007 etablerte en chattefunksjon på nett. Hensikten var å styrke kommunikasjonen med unge velgere.

Men responsen var dårlig. De neste to åra kom det bare et titalls henvendelser. Nå er det slutt. I følge Adresseavisen er tjenesten nå lagt ned. Skyldes det laber markedsføring, laber interesse fra velgerne eller labert innhold fra politikerne?

2009 er året hvor “alle” politikerne er på nett. Men; er digital valgkamp det eneste saliggjørende eller er det “keiserens nye klær”? Tross alt handler politikk mer om budskap enn om form og kanal.

Presis PR vil følge partiene og poltikerne i valgampen 2009, fortrinnsvis lokalt, i deres bruk av Internett for å sanke stemmer. Følg med på vår nettside som du kan legge til i din RSS-leser.

Utgangspunktet er at nåværende ordfører Rune Hagestrand har fremmet forslag i formannskapet om å få i stand internettoverføring av møtene i kommunestyret. Ett av målene er å nå ungdommen på deres egen arena, samtidig som det vil være et godt tiltak for å informere publikum. Men flere av kommunens politikere er uenige.

Odvar Eikeland er blant disse. Han synes ikke noe om internettoverføring av kommunestyremøtene. Overfor Aust-Agder Blad gir han uttrykk for at det er useriøst. Og han er ikke alene om det.

«Jeg liker heller ikke at det skal åpnes for å ’snoke’ tilbake til hva som er sagt i tidligere møter,» sier Jon Olav Gryting fra Kristelig Folkeparti.

[singlepic id=8 w=400 h=320 float=left]«Det blir en slags ’videodømming’ av kommunestyremøtene,» argumenterer Gryting som åpenbart forventer utbredt, politisk blotting med tilhørende rating på YouTube.
For slik har det jo blitt med dette evinnelige internettet, at her kan man spre informasjon på en måte som gir både kunnskap og forståelse for demokratiske prosesser.

I så måte er det ikke til å undres over at kinesiske myndigheter er bekymret. I Kina blokkerer myndighetene nærmere 20.000 nettsteder, søkemotoren Google, FNs nyhetssider, Amnesty International og Human Rights Watch.
At man er skeptisk til Internett i Gjerstad, kan være vanskeligere å forstå. I beste fall er reaksjonene til Odvar Eikeland og Jon Olav Gryting en dårlig spøk. I verste fall handler det om en politiker som ikke ønsker at offentligheten skal få innsikt i det politiske arbeidet i Gjerstad.

Sant nok er det ikke alt man ønsker å vite noe om. «Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, får aldri igjen en hel natts søvn,», mente Otto von Bismarck.
Eikeland har sittet som ordfører i Gjerstad i to perioder og bør vite hva han snakker om. Men jeg har vanskelig for å tro at det politiske miljøet i Gjerstad har noe å skjemmes over.

Holdningen passer imidlertid dårlig med vår tids krav til innsyn. Norsk offentlighet, byråkrati og forvaltning – og politikk som sådan – bygger heldigvis på åpenhet, noe de fleste bedrifter også har tatt til etterretning, gjennom blogging og deltakelse i nettsamfunn.

Hotellnestor Petter Stordalen er blant dem som har forstått at blogging bærer bud om åpenhet og troverdighet, noe som igjen skaper tillit. Stordalen har forstått at kunder og forbrukere ikke kun er mottakere av et budskap, men at de er deltagere – i en stadig pågående samtale.
I så måte ser jeg med spenning fram til den dagen borgerne kan chatte med de folkevalgte i Gjerstad.

Det mest interessante ved diskusjonen er følgende bekymring fra Odvar Eikeland og Jon Olav Gryting: «Jeg føler at vi da er med på å begrense verdien av disse møtene når det skal tas opp og overføres til nettet og vi samtidig kan gå inn og hente ut hva som er sagt i tidligere møter.» Tenk det, Hedda! Hva hvis noen husker det politikerne i Gjerstad har sagt eller lovet tidligere, og hva om noen konfronterer dem med dette. Hva blir det neste vi kan forvente? At referatet erklæres dødt?

Enten vi bruker Twitter, Facebook eller andre tjenester; Internett endrer måten vi kommuniserer på. Foreløpig har det vært mest synlig på et personlig plan. Men også det offentlige bør bidra med å dele tanker og erfaringer, på godt og vondt.

Dette innlegget ble publisert i Agderposten 12.12.08.

Politiske partier har den siste tiden fått pepper for at de er for lite tilstede på nett. Riktignok har statsminister Jens Stoltenberg fått seg Facebook-profil, og kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell briljerer i bloggsfæren gjennom sin relativt ferske blogg.

Men selv om partiene og politikerne tilsynelatende bruker lite tid og ressurser på nett, har de likevel sikret seg rettighetene på mange ulike domenenavn.

Per i dag er det registrert drøye 400.000 no-domener i Norge, og de politiske partiene har tatt godt for seg.

[singlepic id=5 w=320 h=240 float=right]Høyre er det partiet som har registrert flest domener. Partinavnet er registrert i ulike varianter, og politikere som Erna Solberg, Erling Lae og Fabian Stang har egne domener. Blant de mest interessante er registreringen av valgfakta.no, et domene som er tomt. Nevnes bør også Unge Høyre Oslo. De har registrert domenet tigerbloggen.no, som også er uten innhold foreløpig.

Fremskrittspartiet har også tatt godt for seg på domenemarkedet. I likhet med Høyre har FRP registrert partinavnet i ulike varianter. Samtidig har de sikret seg rettighetene til enkelte politikere, som sivjensen.no. Fremskrittspartiet er imidlertid det eneste partiet som henvender seg direkte til samiske velgere gjennom domenenavnene ovddadusbellodat.no og ovddádusbellodat.no. Kanskje noe å tenke på for de andre partiene?

Venstre har registrert flere varianter av “liberal” i tillegg til partinavnet. Men i motsetning til for eksempel Høyre og FRP har Venstre ennå ikke sikret seg rettighetene til navnet på noen av politikerne. Eksempelvis er domenenavnet larssponheim.no tilgjengelig.

[singlepic id=3 w=320 h=240 float=right]Sosialistisk Venstreparti er naturligvis eier av domenet bloggen til nevnte Solhjell ligger på. Partikollegene Kristin Halvorsen og Heikki Holmås, som for øvrig har blogget i rykk og napp siden 2006, er blant noen av politikerne SV har kjøpt domenenavn til. SVButikken.no, for dem som vil ha SV-effekter, er muligens en side få kjenner til. Kanskje ikke så rart ettersom nettsiden ikke har vært operativ på en stund.

Audun Lysbakken har valgt å ha bloggen sin på rettvenstre.no. Om det er et slag til Venstre vites ikke, men Lysbakken har vært aktiv blogger siden 2006.

Arbeiderpartiet har vært kreative med domeneregistreringen. Partinavnet er skrevet i mange ulike varianter, men partiet har ikke registrert domenenavnet til flere av sine fremtredende politikere. Selv om statsminister.no ikke er mulig å registrere, er domenenavnet jensstoltenberg.no tilgjengelig.

AP har imidlertid registrert mye annet: felles-velferd.no, feminist.no, folkebevegelsen.no, kvinnebevegelsen.no, roselotteriet.no, swap.no, valgomat.no, velgeraksjonen.no, antirasist.no og womencandoit.no er blant domenenavnene AP eier.

Senterpartiet har som de andre partiene sikret seg rettighetene til partinavnet i ulike varianter. De sitter dessuten på rettighetene til domenenavn som samlingslista.no, undem.no, allverda.no og eu-fakta.no, en side med argumenter mot medlemsskap i EU, som for øvrig ikke er oppdatert siden 2005.

Kristelig Folkeparti er intet unntak: Ulike varianter av partinavnet er registrert i tillegg til flere lokallagsnavn. Blant de mest kreative er KRFUs nettsted kulehoder.no der brukerne gjennom et spill skal forsøke å skyte representanter inn på fylkestinget med en kanon (!). KRF er dessuten eier av domenene til Oslosenteret, Kjell Magne Bondeviks hjertebarn og arbeidsplass. Bondevik visste tydeligvis akkurat hva han ville mens han fortsatt var i KRF …

Hos Rødt er det kun registrert fire domener: kvinnekamp.no, marxisme.no, rødt.no, roedt.no.

Nettsider kan brukes til å veilede, men også til å villede. I så måte er det underlig at fremtredende politikere som Lars Sponheim og Jens Stoltenberg ikke har sikret seg rettighetene på “sine egne” domenenavn.

Hva synes du om partienes domeneregistreringer?