Vel, årets sommerferie gikk utenlands med familien – og min iPhone. Vi dro til Østerrike, Slovenia og Italia. Ingen i familien hadde vært på noen av destinasjonene tidligere, og vi pløyet således nytt land.

Å orientere seg ved ankomst gjør de fleste av oss. Allerede på flyplassen får vi en rekke tilbud om kart, drosjer, transport, hoteller m.m. Å finne fram uten Internett er altså ikke vanskelig, men hvor gode er disse tipsene?

I likhet med de fleste andre; jeg stoler ikke allverdens på reklame og bedrifters omtale av seg selv. Jeg stoler mer på råd og anbefalinger fra venner jeg kjenner eller «folk flest». Men hvilke venner kan hjelpe meg i Wien eller Ljubljana?

Første kanal var Twitter. Tre ting å gjøre i Ljubljana eller i Wien? Vi har (dessverre) liten tid til rådighet. Meldingene tikket inn raskt.

På toget på vei til Ljubljana ble vi anbefalt Gamlebyen med sine Art Nouveau-bygninger, elva/bruene (spesielt Dragon) og slottet. @Presserom (Statens Vegvesen) foreslo også at vi spiste på en spesiell tex-mex restaurant i sentrum. Meksikansk i Ljubljana? Ikke et umiddelbart førstevalg kanskje, men skitt au, vi forsøker.

Jeg tastet inn «Joe Peña’s Cantina y Bar» i Gowalla og fikk umiddelbart treff. Adresse og veibeskrivelse poppet like kjapt opp og med mobilen i hånda løp vi kjapt gjennom styrtregnet og kom oss inn. Restauranten var enkel og morsom, betjeningen hyggelig, maten var god, familien koste seg slik at vi glemte tida – og mistet toget! Vel, vel. Opplevelsen hadde vi garantert ikke fått uten hjelp fra Twitter.

I Wien strenet vi fra det ene Twitter-tipset til det andre. Dere bør se pariserhjulet i Prater-parken, fra ca. 1900, anbefalte @toremor. I følge @skribente var krypinnet til Mozart verdt å se, sammen med Stefansdomen og nasjonalbiblioteket. Og @okolnes foreslo: Wienerpølse, Wienerbrød, Sachertorte. Og en Wienervals for å forbrenne kaloriene.

De fleste stedene var lette å finne fram til. Wienerne (?) er stolte av sine kulturelle høyborger, og viser dem mer enn gjerne fram. Men etter hvert fikk min datter det for seg at vi måtte på Starbucks. Greit nok, vi går aldri i veien for litt kulturimperalisme, ikke minst etter både dom, opera og nasjonalbibliotek. Men hvor i all vide verden finner vi nærmeste Starbucks’ filial? Svaret lå selvfølgelig i telefonen.

Gowalla (eller Foursquare, om man vil) ordnet opp. Jeg skreiv inn Starbucks i feltet Search, og vips, så poppet alternativene opp. Dermed var vi på vei, geleidet gjennom gatene via Google Maps. Og kaffe ble det, bare et steinkast fra den berømte rideskolen i Wien, for øvrig.

Å reise digitalt kan være nyttig. Wikipedia var en ålreit hjelper da vi leste oss opp på både Stefansdomen i Wien og på slottet i Ljubljana. Facebook var et morsomt sted å dele bilder, stemningsrapporter og mindre anekdoter med venner og bekjente. Norwegian sendte oss viktig informasjon på SMS. Og kontakten med kontoret ble ivaretatt gjennom sporadiske mail og telefonfunksjon. (For, ja, du kan fortsatt ringe med den.)

Noen ulemper? Både i Østerrike, Italia og Slovenia var det godt med «spots» på både Foursquare og Gowalla, men ikke alle var like godt plassert. Noen butikker var sågar lagt ned siden spoten ble etablert, og dermed ble det bomtreff for oss. Men dette var sjeldent.

Prisene er en annen innvending. Det koster å benytte seg av de digitale plattformene i utlandet, især via mobilen. Å satse på trådløse nettverk på gata i utlandet er ingen velfungerende løsning. Dermed blir det 3G-nettet. I følge @gerhardsletten tar en «innsjekking» ned 1 MB, og det påvirker selvfølgelig regninga fra telefonselskapet der hjemme.

Jeg var hele tida bevisst på å slå av auto-roamingen når telefonen ikke var i bruk. Det begrenset kostnadene en del. Og de gangene jeg benyttet telefonen, var det (stort sett) hensiktsmessig. For oss beløp den digitale delen av turen seg til om lag en tusenlapp på to uker.

Det lønner seg å sjekke prisene før man drar, samt være bevisst underveis. Dine digitale vaner koster mer i utlandet enn hjemme. Men nyttig kan det likefullt være.

Skepsisen og forbudene blir av kommunikatører gjerne betegnet som tull og tøys og misforstått. Sosiale nettsamfunn er ikke mer krevende enn annen sosial omgang, og kan ved rett bruk heller fungere som verdiskaper.

Vi i Presis PR er i hvert fall av den overbevisning at både Internett og sosiale medier er kommet for å bli. Derfor tilbyr vi da også kurs, foredrag, kampanjer, strategier og rådgivning innen sosiale medier. Ikke fordi vi tror dette er saligheten selv, men fordi det i 2010 er umulig å komme utenom.

www.youtube.com/watch?v=sIFYPQjYhv8

God jul og godt nyttår, til alle våre venner, kunder og samarbeidspartnere!

www.youtube.com/watch?v=GiKRA-syT5M

I september fortalte danske Karen på YouTube om sin lille sønn August. Han var unnfanget med en fremmed utlending “på byen”. Nå ønsket hun å finne den ukjente barnefaren -- via Internett.

Filmen fikk raskt en voldsom oppmerksomhet. I løpet av de fire første dagene passserte den 700.000 visninger. Mange la inn kommentarer, bloggere lenket den, medier omtalte den,  og flere henvendte seg, med egne vidoer, og fortalte at det var nettopp de som var far til lille August.

Problemet var at både Karen og August ikke var “ekte”. Karen heter egentlig Ditte Arnth Jørgensen, er skuespiller og barnløs. Filmen var et PR-stunt, en bevisst satsing på viral markedsføring for å nå gjennom i “mediastøyen”. Bak filmen sto reklamebyrået Grey og dansk reiselivsnæring, VisitDenmark.

Bakmennene var strålende fornøyde og betegnet den som “the most successful viral advert ever”.

Men å selge Danmark basert på en emosjonell løgn om promiskuøse danske kvinner, slo ikke positivt ut. Kritikken var bred, blant annet fra Universitetet i Roskilde. Flere av kommentarene på YouTube var dessuten hatfulle. Danske kvinner generelt, og Karen spesielt, ble karakterisert som “horer” og “idioter”. Da det attpåtil ble kjent at filmen var usann, ble stemningen ytterligere forsterket. Mange følte seg lurt, var forbannet og mente det var forkastelig at skattekroner skulle brukes til markedsføre Danmark med løgn. Etter noen dager valgte da også VisitDenmark å beklage det hele og tok videoen bort fra YouTube.

Hvorvidt dette bidrar til at Danmark får flere turister, gjenstår å se. Men fuzz, det fikk de i hvert fall!

Stortingskandidaten Kjell Ingolf Ropstad (KrF) bestemte seg tidlig for å lede an i den digitale valgkampen. Strategien lyktes han med. Presis PR har kåret ham til ”Aust-Agders Obama”.

- Det er veldig hyggelig. Den digitale valgkampen har vært viktig for meg. Mange velgere foretrekker denne formen for kontakt, som er både rask og direkte, sier Ropstad.

I sommer ble det kjent at politikerne i Aust-Agder er ukjente for folk. 25 år gamle Kjell Ingolf Ropstad vet at alderen blir brukt mot ham. Derfor har det vært ekstra viktig for ham å føre en offensiv valgkamp. Han har på ingen måte valgt bort de fysiske møtene med velgerne i fylket. Han har vært mye på farta de siste ukene. Men pausene benyttes flittig.

- Jeg hadde ikke klart meg uten telefonen eller macen. Det er helt nødvendige arbeidsverktøy for meg. Jeg forsøker å holde meg oppdatert gjennom hele dagen, sier han.

Mens John F. Kennedy var den første tv-presidenten, er Obama den første internettpresidenten. Aldri har så mange på den amerikanske grasrota latt seg engasjere som under det forrige presidentvalget, mye takket være Obamas strategiske bruk av sosiale medier.

- Det er hyggelig at dere i Presis PR gjør det, men jeg sammenligner meg på ingen måte med Obama, altså. Samtidig, det er hevet over tvil at Internett er viktig, ikke minst for å komme i kontakt med velgerne, sier Ropstad.

Daglig kontaktes han av ukjente, enten via mobil, egen blogg, Facebook, Twitter eller mail.

- Disse innspillene er viktige for meg. Som politiker er det helt avgjørende at jeg vet hva som foregår i Aust-Agder, og da må jeg være tilgjengelig.

Kommunikasjonen går også den andre veien. Ropstad sender ut nyhetsbrev ukentlig. Her gjør han rede for hvordan uka har vært.

- Tidvis er det tøft å være politiker. Det kreves at vi er tilstede i ”alle” kanaler. Men det er viktig at velgerne hele tida er inneforstått med hva jeg jobber med. Og i dagens samfunn er åpenhet en dyd av nødvendighet.

Ropstad regner med at han bruker om lag én time hver dag til å kommunisere digitalt. Blant de sosiale mediene står Twitter særlig høyt.

- Jeg ga faktisk opp Twitter en stund. Men etter hvert forsto jeg nytten, og nå er jeg helt avhengig av det.

Les også:

• Tid for forandring
• Internettvalget
• Den digitale valgkampen
• Hvem blir “Aust Agders Obama”?

Gjennom de siste ukene har vi i Presis PR sett nærmere på hvilke sosiale medier våre regionale stortingskandidater har benyttet seg av i valgkampen. Vi har vurdert hvordan de opptrer på nett, antall blogginnlegg, kommentarer, filmsnutter, tweets, meldinger m.m

Jevnt over kan vi konkludere med at de lokale stortingskandidatene har mye å gå på. Svært få har en strategisk tilnærming til å benytte Internett som valgkamparena, og mange snakker til, og ikke med, velgerne. Andre har imidlertid prioritert bort Internett i valgkampen, og satser i de tradisjonelle kanalene (brosjyrer m.m.). Likevel, det finnes noen unntak. Vår topp 3-liste har klart å kombinere tradisjonell valgkampinnsats med en digital forståelse.

Her er vinnerne:

1. plass: Kjell Ingolf Ropstad (Krf)
Unge Ropstad er en klar vinner. Gjennom egen blogg, flittig bruk av Twitter og Facebook er Krf-politikeren i en klasse for seg i Aust-Agder. Gjennom dialog og hyppige oppdateringer har han fått god kontakt med velgerne. Flere lokale politikere burde hentet inspirasjon fra Ropstad.

2. plass: Øystein Haga (V)
God andreplass til Haga. Egen Facebook-side med blant annet bilder og filmer. Publiserer kronikker og debattinnlegg, og lar velgerne gi direkte tilbakemeldinger. Minus for lite direkte dialog. Har også tatt i bruk Twitter, og etter en litt famlende start er han blitt mer og mer aktiv både med meninger og dialog med nysgjerrige velgere.

3. plass: Torbjørn Urfjell (Sv)
Urfjell er tilstede på mange arenaer, og er svært aktiv gjennom bloggen sin. Har både Facebook-profil (privat side) og en gruppe for velgerne, og er dessuten på Twitter. Urfjell skriver mye, men får lite tilbakemeldinger fra velgerne. Mangel på dialog (og forsøk på sådan) gjør at han ikke når helt opp i år. Men potensiale er der!

De aller fleste har kun valgt å være tilstede på én arena; enten blogg eller Facebook. Både Freddy de Ruiter (A), Svein Harberg (H) og Ingebjørg Godskesen (Frp) er relativt aktive på Agderpostens blogg, men har fått få kommentarer på innleggene sine.

Kristen Bjormyr (Sp) har kun valgt Facebook som kanal, men med kun sporadiske oppdateringer siden februar nytter det ikke i en valgkamp.  Henning Thygesen har blogg hos lokalavisa, men den er uten innhold. Vi finner han heller ikke på Facebook eller Twitter.

Les også:

• Tid for forandring
• Internettvalget
• Den digitale valgkampen
• Hvem blir “Aust Agders Obama”?

Web 2.0 – det “nye” Internett – åpner for dialog. Sosiale nettjenester gir borgere nye muligheter for tilbakemeldinger og tilhørende diskusjoner. Ingen bør være mer opptatt av samtalen enn politikerne. Å være folkets representative røst fordrer at du er i en kontinuerlig dialog med dine velgere.

Barack Obamas brukte Internett strategisk i presidentvalget i fjor og skåret høyt på det. Nå er det de norske politikerne sin tur, også Aust-Agders stortingskandidater.

Presis PR vurderer fortløpende Aust-Agders førstekandidaters bruk av Internett i valgkampen. I hvilken grad møter politikerne sine velgere på nett og hvordan samtaler de med dem? Gjennom tre intense uker ser vi nærmere på hvilke sosiale medier de benytter, hvordan de opptrer på nett, antall blogginnlegg, kommentarer, filmsnutter, tweets, meldinger m.m.

Alt dette gjør vi med et lønnlig håp om å kunne kåre “Aust-Agders Obama” innen valgdagen 14. september.

• Les også
  • Internettvalget
  • Den digitale valgkampen
  • Tid for forandring
  • Politikk og pølser

I en større dansk undersøkelse (pdf) mener hele 27 prosent av befolkningen at de selv er «litt for avhengig av mediene». Sterkest er avhengigheten i de yngre generasjonene, og mest avhengighetsskapende er TV og mobiltelefon, og naturligvis Internett som mer enn en tredel ikke kan tenke seg å unnvære.

[singlepic id=6 w=320 h=240 float=right]Det er professor Stig Hjarvard som står bak analysen, gjennomført av analysebyrået Zapera i høst. Hjarvard arbeider ved Institutt for medier, erkjennelse og formidling på universitetet i København og har forsket på danskenes medieavhengighet. At forholdene er annerledes i Norge, er heller tvilsomt.

En av grunnene til at vi blir så avhengige, er Internettets karakter. Etter overgangen fra Web 1.0, da det var datamaskinene som kommuniserte, til dagens Web 2.0, har Internett blitt en interaktiv, sosial arena – et moderne torv. De sosiale mediene skaper en rekke nettverk som gir individet anerkjennelse, og behovet for denne anerkjennelsen minner om avhengigheten av narkotika, i følge professor Hjarvard.

Markedsorienterte bedrifter spør seg nødvendigvis: «Hvor treffer jeg kundene mine?» Svaret er ikke innlysende. Kundene, særlig de yngre, er nemlig på flyttefot. De beveger seg bort fra «offline medier» som ukeblader, magasiner, radio og avis.

Også TV er på vikende front. I gruppen 60-74 år er det hele 28,6 prosent som ikke kan unnvære TV. I gruppen 18-29 år er det samme tallet 7,6 prosent. Ni av ti unge mener altså at de skal klare seg greit uten TV. Til gjengjeld, i den samme gruppen er det 98,6 prosent som alltid eller ofte har mobilen på seg. Slik sikrer de seg en konstant forbindelse til de sosiale nettverkene.

Hva med deg; tør du å slå av mobilen eller trekke ut kontakten på tv? Eller leve uten Internett?