Vel, årets sommerferie gikk utenlands med familien – og min iPhone. Vi dro til Østerrike, Slovenia og Italia. Ingen i familien hadde vært på noen av destinasjonene tidligere, og vi pløyet således nytt land.

Å orientere seg ved ankomst gjør de fleste av oss. Allerede på flyplassen får vi en rekke tilbud om kart, drosjer, transport, hoteller m.m. Å finne fram uten Internett er altså ikke vanskelig, men hvor gode er disse tipsene?

I likhet med de fleste andre; jeg stoler ikke allverdens på reklame og bedrifters omtale av seg selv. Jeg stoler mer på råd og anbefalinger fra venner jeg kjenner eller «folk flest». Men hvilke venner kan hjelpe meg i Wien eller Ljubljana?

Første kanal var Twitter. Tre ting å gjøre i Ljubljana eller i Wien? Vi har (dessverre) liten tid til rådighet. Meldingene tikket inn raskt.

På toget på vei til Ljubljana ble vi anbefalt Gamlebyen med sine Art Nouveau-bygninger, elva/bruene (spesielt Dragon) og slottet. @Presserom (Statens Vegvesen) foreslo også at vi spiste på en spesiell tex-mex restaurant i sentrum. Meksikansk i Ljubljana? Ikke et umiddelbart førstevalg kanskje, men skitt au, vi forsøker.

Jeg tastet inn «Joe Peña’s Cantina y Bar» i Gowalla og fikk umiddelbart treff. Adresse og veibeskrivelse poppet like kjapt opp og med mobilen i hånda løp vi kjapt gjennom styrtregnet og kom oss inn. Restauranten var enkel og morsom, betjeningen hyggelig, maten var god, familien koste seg slik at vi glemte tida – og mistet toget! Vel, vel. Opplevelsen hadde vi garantert ikke fått uten hjelp fra Twitter.

I Wien strenet vi fra det ene Twitter-tipset til det andre. Dere bør se pariserhjulet i Prater-parken, fra ca. 1900, anbefalte @toremor. I følge @skribente var krypinnet til Mozart verdt å se, sammen med Stefansdomen og nasjonalbiblioteket. Og @okolnes foreslo: Wienerpølse, Wienerbrød, Sachertorte. Og en Wienervals for å forbrenne kaloriene.

De fleste stedene var lette å finne fram til. Wienerne (?) er stolte av sine kulturelle høyborger, og viser dem mer enn gjerne fram. Men etter hvert fikk min datter det for seg at vi måtte på Starbucks. Greit nok, vi går aldri i veien for litt kulturimperalisme, ikke minst etter både dom, opera og nasjonalbibliotek. Men hvor i all vide verden finner vi nærmeste Starbucks’ filial? Svaret lå selvfølgelig i telefonen.

Gowalla (eller Foursquare, om man vil) ordnet opp. Jeg skreiv inn Starbucks i feltet Search, og vips, så poppet alternativene opp. Dermed var vi på vei, geleidet gjennom gatene via Google Maps. Og kaffe ble det, bare et steinkast fra den berømte rideskolen i Wien, for øvrig.

Å reise digitalt kan være nyttig. Wikipedia var en ålreit hjelper da vi leste oss opp på både Stefansdomen i Wien og på slottet i Ljubljana. Facebook var et morsomt sted å dele bilder, stemningsrapporter og mindre anekdoter med venner og bekjente. Norwegian sendte oss viktig informasjon på SMS. Og kontakten med kontoret ble ivaretatt gjennom sporadiske mail og telefonfunksjon. (For, ja, du kan fortsatt ringe med den.)

Noen ulemper? Både i Østerrike, Italia og Slovenia var det godt med «spots» på både Foursquare og Gowalla, men ikke alle var like godt plassert. Noen butikker var sågar lagt ned siden spoten ble etablert, og dermed ble det bomtreff for oss. Men dette var sjeldent.

Prisene er en annen innvending. Det koster å benytte seg av de digitale plattformene i utlandet, især via mobilen. Å satse på trådløse nettverk på gata i utlandet er ingen velfungerende løsning. Dermed blir det 3G-nettet. I følge @gerhardsletten tar en «innsjekking» ned 1 MB, og det påvirker selvfølgelig regninga fra telefonselskapet der hjemme.

Jeg var hele tida bevisst på å slå av auto-roamingen når telefonen ikke var i bruk. Det begrenset kostnadene en del. Og de gangene jeg benyttet telefonen, var det (stort sett) hensiktsmessig. For oss beløp den digitale delen av turen seg til om lag en tusenlapp på to uker.

Det lønner seg å sjekke prisene før man drar, samt være bevisst underveis. Dine digitale vaner koster mer i utlandet enn hjemme. Men nyttig kan det likefullt være.

Skepsisen og forbudene blir av kommunikatører gjerne betegnet som tull og tøys og misforstått. Sosiale nettsamfunn er ikke mer krevende enn annen sosial omgang, og kan ved rett bruk heller fungere som verdiskaper.

Vi i Presis PR er i hvert fall av den overbevisning at både Internett og sosiale medier er kommet for å bli. Derfor tilbyr vi da også kurs, foredrag, kampanjer, strategier og rådgivning innen sosiale medier. Ikke fordi vi tror dette er saligheten selv, men fordi det i 2010 er umulig å komme utenom.

www.youtube.com/watch?v=sIFYPQjYhv8

Men ikke alle er den de gir seg ut for å være. På nettet er det lett å seile under falskt flagg. Og mange faller for fristelsen til å utgi seg for å være en annen. En del skjuler seg bak nicknames, aliaser eller pseudonymer og gjør det i den beste hensikt. For andre er agendaen mindre sjarmerende.

De siste åra har flere opprettet falske profiler på en rekke nettsamfunn, enten på Twitter, Nettby eller Facebook. For en tid tilbake skrev VG om en falsk Pia Haraldsen-profil og advarte også mot en falsk Alexander Rybak-profil. De falske profilene skaper selvfølgelig forvirring, både for kjendisen, fansen og mediene.

I helga refererte Agderposten Min kamp-forfatteren Karl Ove Knausgård (for øvrig oppvokst to gode steinkast fra kontorlokalene til Presis PR) på Twitter. Tilsynelatende greit nok. Problemet var bare at Knausgård ikke er bruker av nettjenesten. Dermed måtte Agderposten-redaktør Eivind Ljøstad beklage seg hos sin gamle arbeidsgiver, Dagbladet.

- Dette er en god lærepenge, og en viktig påminnelse om at man ikke må ta alt som står i de sosiale mediene for god fisk, sier Ljøstad.

Sant nok, sant nok. Og, la det være sagt, vi finner ingen glede i å harselere over redaksjonen til Agderposten. Det er enkelt å opprette en falsk profil på Twitter, og er profilen godt nok gjennomført er det fort gjort å gå i fella.

Og det er nok av feller å ta av. Både Mao, Putin og Osama bin Laden er der ute i twittersfæren. Eller kanskje ikke.

[singlepic id=62 w=520 h=340 float=center]

Stortingskandidaten Kjell Ingolf Ropstad (KrF) bestemte seg tidlig for å lede an i den digitale valgkampen. Strategien lyktes han med. Presis PR har kåret ham til ”Aust-Agders Obama”.

- Det er veldig hyggelig. Den digitale valgkampen har vært viktig for meg. Mange velgere foretrekker denne formen for kontakt, som er både rask og direkte, sier Ropstad.

I sommer ble det kjent at politikerne i Aust-Agder er ukjente for folk. 25 år gamle Kjell Ingolf Ropstad vet at alderen blir brukt mot ham. Derfor har det vært ekstra viktig for ham å føre en offensiv valgkamp. Han har på ingen måte valgt bort de fysiske møtene med velgerne i fylket. Han har vært mye på farta de siste ukene. Men pausene benyttes flittig.

- Jeg hadde ikke klart meg uten telefonen eller macen. Det er helt nødvendige arbeidsverktøy for meg. Jeg forsøker å holde meg oppdatert gjennom hele dagen, sier han.

Mens John F. Kennedy var den første tv-presidenten, er Obama den første internettpresidenten. Aldri har så mange på den amerikanske grasrota latt seg engasjere som under det forrige presidentvalget, mye takket være Obamas strategiske bruk av sosiale medier.

- Det er hyggelig at dere i Presis PR gjør det, men jeg sammenligner meg på ingen måte med Obama, altså. Samtidig, det er hevet over tvil at Internett er viktig, ikke minst for å komme i kontakt med velgerne, sier Ropstad.

Daglig kontaktes han av ukjente, enten via mobil, egen blogg, Facebook, Twitter eller mail.

- Disse innspillene er viktige for meg. Som politiker er det helt avgjørende at jeg vet hva som foregår i Aust-Agder, og da må jeg være tilgjengelig.

Kommunikasjonen går også den andre veien. Ropstad sender ut nyhetsbrev ukentlig. Her gjør han rede for hvordan uka har vært.

- Tidvis er det tøft å være politiker. Det kreves at vi er tilstede i ”alle” kanaler. Men det er viktig at velgerne hele tida er inneforstått med hva jeg jobber med. Og i dagens samfunn er åpenhet en dyd av nødvendighet.

Ropstad regner med at han bruker om lag én time hver dag til å kommunisere digitalt. Blant de sosiale mediene står Twitter særlig høyt.

- Jeg ga faktisk opp Twitter en stund. Men etter hvert forsto jeg nytten, og nå er jeg helt avhengig av det.

Les også:

• Tid for forandring
• Internettvalget
• Den digitale valgkampen
• Hvem blir “Aust Agders Obama”?

Gjennom de siste ukene har vi i Presis PR sett nærmere på hvilke sosiale medier våre regionale stortingskandidater har benyttet seg av i valgkampen. Vi har vurdert hvordan de opptrer på nett, antall blogginnlegg, kommentarer, filmsnutter, tweets, meldinger m.m

Jevnt over kan vi konkludere med at de lokale stortingskandidatene har mye å gå på. Svært få har en strategisk tilnærming til å benytte Internett som valgkamparena, og mange snakker til, og ikke med, velgerne. Andre har imidlertid prioritert bort Internett i valgkampen, og satser i de tradisjonelle kanalene (brosjyrer m.m.). Likevel, det finnes noen unntak. Vår topp 3-liste har klart å kombinere tradisjonell valgkampinnsats med en digital forståelse.

Her er vinnerne:

1. plass: Kjell Ingolf Ropstad (Krf)
Unge Ropstad er en klar vinner. Gjennom egen blogg, flittig bruk av Twitter og Facebook er Krf-politikeren i en klasse for seg i Aust-Agder. Gjennom dialog og hyppige oppdateringer har han fått god kontakt med velgerne. Flere lokale politikere burde hentet inspirasjon fra Ropstad.

2. plass: Øystein Haga (V)
God andreplass til Haga. Egen Facebook-side med blant annet bilder og filmer. Publiserer kronikker og debattinnlegg, og lar velgerne gi direkte tilbakemeldinger. Minus for lite direkte dialog. Har også tatt i bruk Twitter, og etter en litt famlende start er han blitt mer og mer aktiv både med meninger og dialog med nysgjerrige velgere.

3. plass: Torbjørn Urfjell (Sv)
Urfjell er tilstede på mange arenaer, og er svært aktiv gjennom bloggen sin. Har både Facebook-profil (privat side) og en gruppe for velgerne, og er dessuten på Twitter. Urfjell skriver mye, men får lite tilbakemeldinger fra velgerne. Mangel på dialog (og forsøk på sådan) gjør at han ikke når helt opp i år. Men potensiale er der!

De aller fleste har kun valgt å være tilstede på én arena; enten blogg eller Facebook. Både Freddy de Ruiter (A), Svein Harberg (H) og Ingebjørg Godskesen (Frp) er relativt aktive på Agderpostens blogg, men har fått få kommentarer på innleggene sine.

Kristen Bjormyr (Sp) har kun valgt Facebook som kanal, men med kun sporadiske oppdateringer siden februar nytter det ikke i en valgkamp.  Henning Thygesen har blogg hos lokalavisa, men den er uten innhold. Vi finner han heller ikke på Facebook eller Twitter.

Les også:

• Tid for forandring
• Internettvalget
• Den digitale valgkampen
• Hvem blir “Aust Agders Obama”?

Valgforsker Rune Karlsen mener imidlertid at fortsatt er budskapet det viktigste. I en fersk doktorgradsavhandling analyserer han hvordan ny informasjonsteknologi påvirker moderne valgkamper.

Budskapet er det viktigste i politikken. Teknologi i seg selv engasjerer sjelden. Det store skillet går da heller ikke mellom nett eller ikke-nett. Skillet går mellom de politikerne som klarer å kommunisere med sine velgere og de som ikke gjør det.

Ingen politikere, heller ikke Barack Obama, vinner valg på grunn av media. Men noen klarer å gjøre bedre nytte av Internett enn andre, heriblant Obama som nådde nye grupper velgere gjennom Internett. Men dette gjør han altså ved siden av de tradisjonelle kanalene.

I norsk politikk er stadig flere partier på Twitter. Og de politiske tvitrerne er stadig mer aktive. Men at noen politikere velger Internett som et ledd i valgkampopplegget, betyr ikke at de velger bort stands eller folkemøter. De har bare forstått at kampen om makten foregår på en rekke arenaer, ikke bare én.

Hvem som vinner den digitale valgkampen, også i Aust-Agder, er uvisst. Men ett er sikkert; Internett er kommet for å bli. Og kan vanskelig velges bort.

Valgkamper handler ofte om tilstedeværelse i flest mulig kanaler, det være seg i form av ballonger, tv-reklame, dekorerte biler, stands eller på nett. Nå skal velgernes gunst kapres gjennom egne blogger, Twitter, Facebook-grupper og YouTube-kanaler.

Men med hvilken effekt? Politikerne i Trondheim fikk seg en ubehagelig overraskelse da de i 2007 etablerte en chattefunksjon på nett. Hensikten var å styrke kommunikasjonen med unge velgere.

Men responsen var dårlig. De neste to åra kom det bare et titalls henvendelser. Nå er det slutt. I følge Adresseavisen er tjenesten nå lagt ned. Skyldes det laber markedsføring, laber interesse fra velgerne eller labert innhold fra politikerne?

2009 er året hvor “alle” politikerne er på nett. Men; er digital valgkamp det eneste saliggjørende eller er det “keiserens nye klær”? Tross alt handler politikk mer om budskap enn om form og kanal.

Presis PR vil følge partiene og poltikerne i valgampen 2009, fortrinnsvis lokalt, i deres bruk av Internett for å sanke stemmer. Følg med på vår nettside som du kan legge til i din RSS-leser.

Kommunikasjonsstrategien er bygget opp rundt sosiale medier. Gjennom blogg, Facebook, Twitter, Flickr og YouTube har vi lyttet og lært, inspirert og engasjert. Vi er blitt en “snakkis”, mediene har fulgt oss tett og sist, men ikke minst: Påmeldingene har strømmet på.

Mange har et ambivalent forhold til triathlon. Det forbindes ofte med machomenn som svømmer, sykler og løper til de spyr. Gjennom konkurranser som Ironman og Norseman har idretten selv vært med på å distansere seg fra “mannen på gata”.

Vårt mål har derfor vært å senke terkelsen for å delta gjennom å ikke snakke til, men snakke med folk som liker å holde seg i form. Vi har hatt fokus på trivsel, treningsglede, helse og motivasjon, og har kommunisert dette på ulike arenaer og gjennom flere aktiviteter. For det er ingen tvil om at det er en fantastisk idrett.

Vi har knyttet til oss gode ambassadører (som Eline) som vi har fulgt gjennom treningen mot 13. juni, og alt er dokumentert på film. Det har også ført oss inn i inspirerende og spennende samarbeid med filmselskapet Novemberfilm og reklamebyrået Sør Stangebye.

Fra et realtisisk mål på 50 deltakere, og et hårete mål på 100, er 250 deltakere innen rekkevidde. Det vil si at arrangementet snart er fullt.

Hove Tri er fornøyd, vi er fornøyd og nå gjenstår det aller viktigste: Arrangementet. Det gleder vi oss til!

Her finner du Hove Tri.

Paul Boag har skrevet et interessant innlegg om hvordan du får suksess med Twitter. Vi har adoptert noen av rådene, og tilføyd et par til.

Her er 10 Twitter-tips

[singlepic id=27 w=320 h=240 float=right]

Dyrk dialogen – og vær personlig!

Twitter er sosialt medium som fordrer dialog og ikke bare deling. Mange bedrifter og organisasjoner anser Twitter som en ny arena for formidling av pressemeldinger og andre budskap snarere enn å gå i dialog med andre brukere. Bedrifter må gjerne være tilstede på Twitter, men skriv også noe med personlig preg.

Lytt og lær

Du leser dette innlegget for å få tips, her er det beste: Lytt og lær. Den første, og største, feilen hos nye twittrere er at de ikke kjenner hverken mediet eller “spillereglene”.  Følg noen utvalgte personer og se hvordan de bruker Twitter. Gode twittrere både deler og diskuterer.

[singlepic id=24 w=320 h=240 float=right]

Bruk et Twitter-verktøy

Når du etter hvert følger mange brukere, kan du fort miste kontrollen over alle innleggene som kommer. Ved å bruke en applikasjon, som TweetDeck, kan du opprette grupper (for kolleger, venner, forretningsforbindelser etc.), filtrere tweets og overvåke interessante emner. I tillegg kan du selvfølgelig poste egne innlegg, legge til brukere og ta i bruk de samme verktøyene som på twitter.com.

TweetDeck er et fantastisk verktøy, men finn gjerne din egen favoritt. Her er de mest populære.

Twitter på farten!

Ikke bare begrens twittringene dine til å komme fra en jobb- eller hjemme-pc. Del gode poenger fra et spennende foredrag du er på, vis fram den flotte skiløypa du koser deg i eller del den gode vitsen du overhørte på trikken på vei hjem fra jobb.

Twitter har en god mobilløsning du kan bruke når du er på farta. Er du Iphone-bruker er Tweetie et godt alternativ.

Få statistikk

[singlepic id=23 w=320 h=240 float=right]Det er laget enormt mange tilleggstjenester til Twitter. Én av de mest interessante, er Tweetburner. Med Tweetburner kan du måle hvor mange som trykker på lenker du publiserer.

Tweeter du egne blogginnlegg kan du i tillegg måle trafikken du får fra Twitter gjennom eksempelvis Google Analytics.

En annen tjeneste du kan teste, er Twitterholic. Der kan du søke opp brukere og få utfyllende statistikk om deres twittring.

Følg folk, og folk følger deg

Twitter handler om kommunikasjon, ikke informasjon. Dyrk dialogen, still spørsmål og svar på spørsmål. Når noen følger deg – følg dem.

Du kan også teste tjenesten Mr. Tweet som blant annet foreslår personer du bør følge basert på hvem du allerede følger, hvor du bor og andre variabler.

[singlepic id=26 w=320 h=240 float=right]Integrér Twitter

Bruker du, eller selskapet ditt, andre sosiale medier som blogger eller Facebook, bør du integrere Twitter inn i disse løsningene. Til WordPress-blogger er Twitter Tools et godt alternativ, og til Facebook kan du teste ut denne applikasjonen.

I tillegg kan du teste ut tjenesten Twitterfeed som poster tweets direkte fra din RSS-feed.

Vær spontan

Representerer du et selskap på Twitter tenker du deg nok om et par ganger før du tweeter. Det er imidlertid lov til å løsne litt på slipsknuta, også privat. Spontane meldinger, gjerne med glimt i øyet, krydrer Twitter-profilen din.

Twittiquette

Folkeskikk og høflighet gjelder også på Twitter. Der kalles det twittiquette. I denne artikkelen kan du få noen gode råd.

Vær tålmodig

Mange registrerer seg på Twitter, legger til @BarackObama og tweeter “Tester Twitter”. På bakgrunn av det konkluderer de med at dette ikke er noe for dem.

Post noen interessante artikler du kommer over, legg til noen spennende folk og prøv deg litt fram. Gi Twitter en sjanse før du har glemt både brukernavnet og passordet ditt.

Har du flere tips?

I Åmli kommune i Aust-Agder har Facebook skapt økt bosetting, skriver Agderposten.

Olav Føreland sier følgende til avisa:

Det er ingen tvil om at Facebook er enormt utbredt i Åmli. Og dette skjer samtidig som nettsamfunnet er i ferd med å endre karakter. Facebook var tidligere et ungdomsfenomen. Nå kommer foreldrene og besteforeldrene med for fullt.

Jeg vil nesten påstå at man må være medlem av dette nettsamfunnet, for å finne ut hva som virkelig rører seg bak kulissene i Åmli nå om dagen.

At Facebook er blitt populært i Åmli er ingen nyhet, men når det hevdes at Facebook har økt bosettingen i kommunen, begynner det å bli interessant. Det Facebook har resultert i, er at innbyggerne i kommunen gjennom sosiale medier har klart å tenne hjemlengselen til utflyttede Åmli-folk.

[singlepic id=22 w=320 h=240 float=right]Nettsamfunnet har bidratt til at kontakten mellom emigrerte og fastboende Åmli-folk er styrket, og på denne måten har kommunens beste ambassadører klart å få utflytterne til å komme tilbake.

Resultat? Økt befolkningsvekst i en liten kommune. Og det helt gratis.

I tillegg til rekrutteringen av nye medborgere, hevder Frøyland at innbyggerne bruker Facebook til å engasjere seg i lokale debatter. Leserinnlegg i lokalavisen og diskusjoner på folkemøter er byttet ut med forum i ulike Facebook-grupper.

Åmli er imidlertid ikke den første kommunen som har brukt Facebook aktivt. I oktober i fjor tok ordfører i Salangen, Ivar B. Prestbakmo, i bruk Facebook i jakten på jobbsøkere.

Man kan synes og mene hva man vil om Facebook og andre sosiale medier. Men når 1,5 millioner nordmenn har registrert seg på Facebook er det en kanal man ikke bør overse, enten som bedrift, organisasjon eller kommune.

Les også: Slik sikrer du personvernet ditt på Facebook.